Antipsykotika er farlige legemidler

Peter C. Gøtzsche, Professor, dr. med. og direktør for Det Nordiske Cochrane Center, Rigshospitalet, København

Erik Johnsen og Rune Andreas Kroken viser, i sitt tilsvar til meg i Klassekampen 9. mars, igjen til en studie fra Sverige om dødelighet hos schizofrene ved bruk av antipsykotika, også denne gangen uten å oppgi referansen. Jeg har imidlertid funnet frem til studien (Torniainen, Schizophrenia Bulletin, doi:10.1093/schbul/sbu164).

Johnsen og Kroken skriver at studien viser betydelig lavere totaldødelighet og dødelighet av hjerte- og karsykdom hos personer med schizofreni ved bruk av antipsykotika i vanlige doser sammenliknet med ikke-bruk. Dette er en temmelig misvisende omtale av resultatene. Studien fant nemlig høyere dødelighet ved høyere doser enn ved lavere doser, helt som man ville forvente, fordi antipsykotika er farlig. Dette nevner ikke Johnsen og Kroken.

De nevner heller ikke at en opplagt grunn til at de ubehandlede pasientene i studien har høy dødelighet er at de skiller seg ut fra de pasientene som fikk antipsykotika, noe forfatterne av studien selv skriver tydelig. De som ikke fikk medisin hadde for eksempel også høyere dødelighet av kreft og hjertesykdom enn de som fikk antipsykotika. Den ubehandlede gruppen var således en spesiell gruppe pasienter med høy risiko for å dø, uavhengig av om de ble behandlet eller ikke.

Jeg er også uenig i deres øvrige betraktninger. En Cochrane-oppsummering viser blant annet at man kan bruke benzodiazepiner i stedet for antipsykotika. Dette er ikke overraskende siden begge typene medisin kan dempe pasientenes symptomer. Cochrane-forfatterne skriver at man kan overveie at bruke benzodiazepiner til at dempe akutte symptomer hos pasienter med schizofreni.

Jan Olav Johannessen og Hans Langeveld mener at det er de ubehandlede pasientene som er farlige. Den studien de viser til kan ikke imidlertid ikke brukes til at underbygge denne påstanden. Den viser at risikoen for mord er størst i den første psykoseepisoden, og at den så avtar når pasientene blir behandlet. Men vi vet rett og slett ikke om risikoen ville avtatt like mye, kanskje mer, hvis pasientene ikke var blitt behandlet med antipsykotika.

Det kan derfor være opplysende at se på hvordan det gikk før man tok i bruk antipsykotika. Robert Whitaker skriver i sin bog ”Mad in America” fra 2002 at man i fire studier fant at pasienter som ble utskrevet fra psykiatriske sykehus forut for 1955, altså før antipsykotika kom i bruk, hadde en kriminalitetsrate som var den samme eller lavere enn i den øvrige befolkningen. I åtte studier fra 1965 til 1979, da antipsykotika var kommet i utstrakt bruk, fant man imidlertid høyere rater. Det er også tankevekkende at en studie fra 1990, som Whitaker også omtaler, fant at halvparten av alle slåsskampene på psykiatriske avdelinger var tilknyttet akatisi, en ekstrem grad av rastløshet som fremkalles av antipsykotika, og som disponerer for både selvmord og mord.

Antipsykotika er mye farligere enn det Johnsen, Kroken, Johannesen og Langeveld gjør dem til.

Oversatt av Einar Plyhn

pcg@cochrane.dk

Dette indlæg blev bragt i den norske avis Klassekampen fredag den 13. marts 2015

Antipsykotika gjøre mer skade enn gagn

Peter C. Gøtzsche, Professor, dr. med. og direktør for Det Nordiske Cochrane Center, Rigshospitalet, København

Med henvisning til Robert Whitaker bok, En psykiatriske epidemi, har både allmennpraktiserende lege Anders Danielsen Lie og psykiaterne Erik Johnsen og Rune Andreas Kroken fremsatt en rekke påstander om antipsykotika i Klassekampen som det ikke finnes vitenskapelig belegg for. Jeg skrev forordet til den norske utgaven av Whitakers bok, og ønsker med dette å korrigere de fremsatte påstandene.

Alle tre henviser til en stor finsk studie som skal ha vist at schizofrenipasienter har lavere dødelighet hvis de behandles med antipsykotika. Denne studien er en observasjonsstudie, som Lie ellers advarer mot, og den er totalt upålitelig og i motstrid til andre og bedre finske studier (Schizophr Res 2010;117:68-74).

Faktisk lever mennesker med schizofreni ca. 20 år kortere enn andre. Nesten alle blir behandlet med antipsykotika. Mange opplever voldsom vektøkning og får diabetes på grunn av medisinene, som forkorter livet betraktelig. Det er svært få metaanalyser av dødeligheten i de randomiserte studiene, men en slik analyse av demente fant at dobbelt så mange av de som fikk antipsykotika døde enn de som fikk placebo (se min bog, Dødelig Medisin og Organisert Kriminalitet, Abstrakt forlag 2014).

En annen metaanalyse av placebokontrollerte studier, fra 2014, rapporterte at antipsykotika redusere den totale dødeligheten hos pasienter med schizofreni med mer enn 50 prosent. Dette er selvsagt for godt til å være sant. Forskerne hadde anvendt personår år (hvor lenge deltakerne ble observert) i stedet for personer, som er en utilgivelig metodisk feil. Og de inkluderte også etterbehandlingen, hvor alle pasientene fikk et aktivt medikament. Dette er meningsløs forskning fordi de som fortsetter på det aktive legemidlet er de som tåler det og ikke allerede har dødd av medisinen. Vi må se på dødsfall i forhold til antallet randomiserte pasienter. Da viser metaanalysen at antipsykotika øker dødeligheten med 65 prosent. I min bok anslår jeg at en av de mest utbredte antipsykotiske medisinene, olanzapin (Zyprexa), har tatt livet av 200 000 mennesker på verdensbasis.

Både Lie og Johnsen og Kroken hevder at antipsykotisk medisin er meget effektive med hensyn til å redusere risiko for tilbakefall. Studiene av tilbakefall gir imidlertid et svært uriktig bilde. I disse studiene tok man pasienter som allerede stod på antipsykotisk behandling, og påførte den ene gruppen “cold turkey” ved å gi disse pasientene et placebo. Det gir voldsomme bivirkninger på grunn av abstinenssymptomer, akkurat som når du plutselig tar alkoholen fra alvorlig alkoholiserte personer eller heroin fra heroinister. Gode studier, også randomiserte, har derimot vist at det går best med pasientene på lang sikt, jo mindre antipsykotika legene tvinger dem til å innta, hvilket Whitaker omtaler i sin bok.

Det er korrekt at man kan oppnå en viss grad av ro i den akutte fasen av psykose ved å dempe pasienten med et antipsykotikum. Men randomiserte studier har vist at man kan oppnå samme effekt med benzodiazepiner (angstdempende medisiner som Valium og Stesolid), som i motsetning til antipsykotika ikke dreper pasientene. Hvorfor bruker man da antipsykotika? Det avslører undertittelen på min bok: Hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet.

Lie synes det er greit at man tvinger ”farlige psykotiske pasienter som samfunnet krever vern mot” til å ta antipsykotika. Det er en utbredt misforståelse at disse pasientene er farlige hvis de er ubehandlete. Det er de sjeldent. Det er medisinen som gjør dem farlige, noe som er svært godt dokumentert. Antipsykotika kan skape en forferdelig rastløshet og indre uro, kalt akatisi, som disponerer for både mord og selvmord. Derfor fører antipsykotika også til flere selvmord enn når pasientene får placebo, hvilket metaanalysen som jeg nettopp beskrev også viser.

Fordi man risikerer å dø av tvangsbehandling, bør all tvangsmedisinering forbys. Tvang ødelegger også det tillitsforholdet som er avgjørende for å helbrede psykose. En psykiater kan ikke være politi det ene øyeblikket og tvinge medisiner i pasienten eller beltelegge mot pasientens vilje, og så i neste øyeblikk forvente at pasienten skal inngå i et tillitsfullt terapeutisk samarbeid.

Antipsykotika demper de verste symptomene, men effekten er ikke særlig stor. Nesten alle de tusenvis av forsøk man har foretatt er svært misvisende, fordi alle pasientene man har randomisert (tilfeldig fordelt i forsøksgrupper) allerede ble behandlet med antipsykotika. Når man brått erstatter den antipsykotiske medisinen pasientene står på med et uvirksomt stoff i placebo-gruppene, gir man disse pasientene en ”cold turkey”. Dette er rett og slett dårlig forskning.

Det er også svært misvisende å kalle disse medisinene for antipsykotika. De helbreder jo ikke, i motsetning til antibiotika. Medisinen sløver ned og fratar pasientene tanker, initiativ, følelser og empati, og de skrumper hjernen på en doseavhengig måte og gir varige hjerneskader, blant annet i form av demens og ufrivillige muskelbevegelser (tardiv dyskinesi). De bør derfor heller kalles antihumanika.

Johnsen og Kroken hevder at pasienter med schizofreni har et hyperaktivt dopaminsystem i motsetning til friske personer. Det finnes mye dårlig forskning. God forskning har aldri kunnet påvise noen forskjeller i hjernen hos pasienter og hos friske, før pasientenes hjerner har blitt skadet av antipsykotika. Jeg er også uenig med Johnsen og Kroken når de hevder, at ”supersensitiveringspsykoser”, dvs. psykoser fremkalt av medisinen, ikke er et betydelig problem.

Johnsen og Kroken taler om likeverd mellom behandler og den hjelpetrengende. Ja, selvfølgelig, men det er ikke dette pasientene opplever. Psykoterapi har god effekt ved schizofreni, og bør foretrekkes frem for legemidler. Medisiner bør brukes så lite som overhodet mulig, i motsetning til nåværende praksis.

Oversatt av Einar Plyhn

pcg@cochrane.dk

Dette indlæg blev bragt i den norske avis Klassekampen onsdag den 4. marts 2015, side 25, under overskriften: Mer skade enn gagn.