Peter C. Gøtzsche, Professor, dr. med. og direktør for Det Nordiske Cochrane Center, Rigshospitalet, København
Med henvisning til Robert Whitaker bok, En psykiatriske epidemi, har både allmennpraktiserende lege Anders Danielsen Lie og psykiaterne Erik Johnsen og Rune Andreas Kroken fremsatt en rekke påstander om antipsykotika i Klassekampen som det ikke finnes vitenskapelig belegg for. Jeg skrev forordet til den norske utgaven av Whitakers bok, og ønsker med dette å korrigere de fremsatte påstandene.
Alle tre henviser til en stor finsk studie som skal ha vist at schizofrenipasienter har lavere dødelighet hvis de behandles med antipsykotika. Denne studien er en observasjonsstudie, som Lie ellers advarer mot, og den er totalt upålitelig og i motstrid til andre og bedre finske studier (Schizophr Res 2010;117:68-74).
Faktisk lever mennesker med schizofreni ca. 20 år kortere enn andre. Nesten alle blir behandlet med antipsykotika. Mange opplever voldsom vektøkning og får diabetes på grunn av medisinene, som forkorter livet betraktelig. Det er svært få metaanalyser av dødeligheten i de randomiserte studiene, men en slik analyse av demente fant at dobbelt så mange av de som fikk antipsykotika døde enn de som fikk placebo (se min bog, Dødelig Medisin og Organisert Kriminalitet, Abstrakt forlag 2014).
En annen metaanalyse av placebokontrollerte studier, fra 2014, rapporterte at antipsykotika redusere den totale dødeligheten hos pasienter med schizofreni med mer enn 50 prosent. Dette er selvsagt for godt til å være sant. Forskerne hadde anvendt personår år (hvor lenge deltakerne ble observert) i stedet for personer, som er en utilgivelig metodisk feil. Og de inkluderte også etterbehandlingen, hvor alle pasientene fikk et aktivt medikament. Dette er meningsløs forskning fordi de som fortsetter på det aktive legemidlet er de som tåler det og ikke allerede har dødd av medisinen. Vi må se på dødsfall i forhold til antallet randomiserte pasienter. Da viser metaanalysen at antipsykotika øker dødeligheten med 65 prosent. I min bok anslår jeg at en av de mest utbredte antipsykotiske medisinene, olanzapin (Zyprexa), har tatt livet av 200 000 mennesker på verdensbasis.
Både Lie og Johnsen og Kroken hevder at antipsykotisk medisin er meget effektive med hensyn til å redusere risiko for tilbakefall. Studiene av tilbakefall gir imidlertid et svært uriktig bilde. I disse studiene tok man pasienter som allerede stod på antipsykotisk behandling, og påførte den ene gruppen “cold turkey” ved å gi disse pasientene et placebo. Det gir voldsomme bivirkninger på grunn av abstinenssymptomer, akkurat som når du plutselig tar alkoholen fra alvorlig alkoholiserte personer eller heroin fra heroinister. Gode studier, også randomiserte, har derimot vist at det går best med pasientene på lang sikt, jo mindre antipsykotika legene tvinger dem til å innta, hvilket Whitaker omtaler i sin bok.
Det er korrekt at man kan oppnå en viss grad av ro i den akutte fasen av psykose ved å dempe pasienten med et antipsykotikum. Men randomiserte studier har vist at man kan oppnå samme effekt med benzodiazepiner (angstdempende medisiner som Valium og Stesolid), som i motsetning til antipsykotika ikke dreper pasientene. Hvorfor bruker man da antipsykotika? Det avslører undertittelen på min bok: Hvordan den farmasøytiske industrien har korrumpert helsevesenet.
Lie synes det er greit at man tvinger ”farlige psykotiske pasienter som samfunnet krever vern mot” til å ta antipsykotika. Det er en utbredt misforståelse at disse pasientene er farlige hvis de er ubehandlete. Det er de sjeldent. Det er medisinen som gjør dem farlige, noe som er svært godt dokumentert. Antipsykotika kan skape en forferdelig rastløshet og indre uro, kalt akatisi, som disponerer for både mord og selvmord. Derfor fører antipsykotika også til flere selvmord enn når pasientene får placebo, hvilket metaanalysen som jeg nettopp beskrev også viser.
Fordi man risikerer å dø av tvangsbehandling, bør all tvangsmedisinering forbys. Tvang ødelegger også det tillitsforholdet som er avgjørende for å helbrede psykose. En psykiater kan ikke være politi det ene øyeblikket og tvinge medisiner i pasienten eller beltelegge mot pasientens vilje, og så i neste øyeblikk forvente at pasienten skal inngå i et tillitsfullt terapeutisk samarbeid.
Antipsykotika demper de verste symptomene, men effekten er ikke særlig stor. Nesten alle de tusenvis av forsøk man har foretatt er svært misvisende, fordi alle pasientene man har randomisert (tilfeldig fordelt i forsøksgrupper) allerede ble behandlet med antipsykotika. Når man brått erstatter den antipsykotiske medisinen pasientene står på med et uvirksomt stoff i placebo-gruppene, gir man disse pasientene en ”cold turkey”. Dette er rett og slett dårlig forskning.
Det er også svært misvisende å kalle disse medisinene for antipsykotika. De helbreder jo ikke, i motsetning til antibiotika. Medisinen sløver ned og fratar pasientene tanker, initiativ, følelser og empati, og de skrumper hjernen på en doseavhengig måte og gir varige hjerneskader, blant annet i form av demens og ufrivillige muskelbevegelser (tardiv dyskinesi). De bør derfor heller kalles antihumanika.
Johnsen og Kroken hevder at pasienter med schizofreni har et hyperaktivt dopaminsystem i motsetning til friske personer. Det finnes mye dårlig forskning. God forskning har aldri kunnet påvise noen forskjeller i hjernen hos pasienter og hos friske, før pasientenes hjerner har blitt skadet av antipsykotika. Jeg er også uenig med Johnsen og Kroken når de hevder, at ”supersensitiveringspsykoser”, dvs. psykoser fremkalt av medisinen, ikke er et betydelig problem.
Johnsen og Kroken taler om likeverd mellom behandler og den hjelpetrengende. Ja, selvfølgelig, men det er ikke dette pasientene opplever. Psykoterapi har god effekt ved schizofreni, og bør foretrekkes frem for legemidler. Medisiner bør brukes så lite som overhodet mulig, i motsetning til nåværende praksis.
Oversatt av Einar Plyhn
Dette indlæg blev bragt i den norske avis Klassekampen onsdag den 4. marts 2015, side 25, under overskriften: Mer skade enn gagn.